Folk på Tvibit - Liv Ragnhild Kjellman

Tvibit blir 20 år gammelt (juni 2020): huset er en samling av mange forskjellige stemmer, en av de er Liv Ragnhild Kjellman som har jobbet på gamle Tvibit i åtte år frem til 2015, da på Filmveksthuset. Liv Ragnhild er illustrator og designer, aktiv kunstner i Tromsø, og jobber bl.a med en viktig og spennende prosjekt: WOW - Walls of Women Tromsø *.

I dette intervjuet får du vite litt mer om Liv Ragnhild og hennes jobb, hennes utgangspunkt ift til kulturmiljøet i byen, hennes visjon om fremtiden av til Tvibit og vil du få noe tips fra henne for om hvordan holde motivasjonen oppe i denne perioden under Covid 19. Bli med og les mer!

“Det beste med tiden på Tvibit var alle de fine folkene jeg fikk jobbe og samarbeide med, og ikke minst alle de bra ungdommene jeg fikk møte. Ungdom utstråler en uslåelig kombinasjon av usikkerhet og skråsikkerhet. Jeg tror at de ofte er mer kreative enn oss voksne fordi de ikke har de samme tankene om hva som er riktig og galt. Det synes jeg er skikkelig inspirerende. Jeg tror også at det er noe av det som gjør Tvibit til et arnested for unge kreative mennesker – at de som jobber der genuint liker å være sammen med ungdom og heier på dem.”

(Intervjuet og nye foto av Alessandro Belleli med hjelp av Mia Eriksen, Tvibit)

Lær mere om Liv Ragnhild sitt prosjekt her:

Hei Liv Ragnhild, hvordan går det med deg idag?

Takk, det går fint med meg.

Hva du driver med idag?

Jeg er illustratør og designer og har siden høsten 2017 drevet mitt eget firma. Vanligvis har jeg kontor på Pir 17 sammen med andre kreative folk, men på grunn av korona-situasjonen jobber jeg hjemmefra.

Hvorfor driver du med kunst generelt?

Jeg har alltid vært kreativ. Mamma er kunst- og håndverkslærer og pappa er musiker, så vi holdt alltid på med små prosjekter hjemme. Selv om jeg også likte mange andre fag på skolen, var det det å være kreativ som virkelig fikk meg til å føle meg gira og glad. Det var derfor ingen tvil om at jeg ville velge et kreativt yrke. Etter at jeg var ferdig med tegning, form og farge på videregående fortsatte jeg på Kunstskolen i Rogaland og tok til slutt en bachelor på Koninklijke Acedemie van Beeldende Kunsten i Haag i Nederland. I dag tenker jeg at det ikke er så viktig om jeg holder på med film eller kunst eller design så lenge jeg får lov til å skape noe visuelt.

Jeg liker også å jobbe med folk. Jeg er veldig nysgjerrig på andre mennesker, og det var noe av grunnen til at jeg på kunstakademiet begynte å jobbe med kunstvideo som gikk i retning dokumentar. Det var jo en utmerket unnskyldning til å utøve min nysgjerrighet. Den samme nysgjerrigheten og de samme sosiale egenskapene får jeg brukt nå som jeg jobber med illustrasjon og design. Den viktigste delen av jobben er å sette seg inn i hva kunden trenger.

Jeg føler i grunnen at å være illustratør er en oppsummering av alt jeg liker. Jeg får jobbe med folk, jeg får vært litt prosjektleder, jeg får lage fine ting og jeg har alltid en ramme og en tidsfrist å forholde meg til. Akkurat det sistnevnte slet jeg litt med når jeg skulle være billedkunster. Da må man jo sette de fleste rammene selv.

Mye av dette er jo egentlig Tvibit oppsummert. Gjennom å prøve og feile og teste ut alt man får lyst til å teste ut finner man jo ut hva som fungerer for en selv. Hva er det som gjør at akkurat du blir glad? Der tror jeg mye av nøkkelen ligger.

Kan du fortelle litt om hva er ditt mål som kunstner og fortelle litt om et prosjekt du brenner for nå?

Jeg mener at alle kunstformer og visuelle uttrykk har en egenverdi. Mennesket trenger kunst! Mitt personlige mål avhenger av prosjektet jeg jobber med. Jeg har jobbet med kreative prosjekter av både veldig kunstnerisk og kommersiell art. Som illustratør og designer handler det kanskje først og fremst om kommunikasjon.

Et av prosjektene jeg jobber med er WOW - Walls of Women Tromsø. Jeg tok initiativ til prosjektet i 2018, og har fungert som prosjektleder siden da. WOW Tromsø lager veggmalerier av damer som vi synes fortjener oppmerksomhet. Hittil har vi malt to malerier til ære for Wanny Woldstad og Betzy Akersloot-Berg. Christopher Ide stod for designet av det første maleriet og Elind Rui Blix utviklet motivet for fjorårets maleri. I år er det Sara Fabricius / Cora Sandel som står for tur, og planen er at jeg skal lage designet selv. Det gleder jeg meg skikkelig til. Jeg anbefaler alle å lese bøkene hennes!

Hvordan får du da inspirasjon/ motivasjon til å jobbe videre med din kunst/prosjekt?

For meg har det aldri vært slik at inspirasjon har kommet av seg selv. Noen mennesker tegner, synger eller danser fra de står opp til de legger seg, men jeg tror at de fleste av oss har det slik at inspirasjon kommer og går. Jeg forstod på et tidspunkt at jeg selv trenger rammer og tidsfrister for å være kreativ. Derfor prøver jeg å gi meg selv oppgaver, gjerne delt inn i mange små oppgaver, slik at jeg tvinger meg selv til å gjør noe. «Det må være bevegelse», som en venninne av en venninne sa. Det tenker jeg ofte på. Det er bedre å gjøre noe som ikke er helt perfekt enn å bare sitte og klø seg i hodet og vente på at inspirasjonen skal ramle i hodet ditt.

Du har jobbet på Tvibit før, hvordan var denne perioden og hva har dett betydd for deg? 

Jeg begynte mitt forhold til Tvibit med at jeg lånte filmutstyr. Etter noen måneder fikk jeg prøve meg på å holde filmkurs i regi av Den kulturelle skolesekken, og noen måneder senere, i 2008, startet jeg å jobbe i en 50% stilling som filmkonsulent. Jeg ble værende på Tvibit i nesten 8 år!

I starten var jeg ansvarlig for utlån og hjalp ungdom som trengte veiledning. Etterhvert ble jeg ansvarlig for UngDok, dokumentarfilmprogrammet på Filmveksthuset. For meg var dette en helt strålende anledning til å utvikle meg, både faglig og personlig. Som tidligere kunststudent visste jeg egentlig fint lite om hvordan man egentlig lager film. Gjennom å delta i mindre produksjoner, holde kurs og arrangere workshops med profesjonelle filmskapere lærte jeg både mye om filmfaget og kunsten å være prosjektleder.

Det beste med tiden på Tvibit var alle de fine folkene jeg fikk jobbe og samarbeide med, og ikke minst alle de bra ungdommene jeg fikk møte. Ungdom utstråler en uslåelig kombinasjon av usikkerhet og skråsikkerhet. Jeg tror at de ofte er mer kreative enn oss voksne fordi de ikke har de samme tankene om hva som er riktig og galt. Det synes jeg er skikkelig inspirerende. Jeg tror også at det er noe av det som gjør Tvibit til et arnested for unge kreative mennesker – at de som jobber der genuint liker å være sammen med ungdom og heier på dem.

Det var også veldig spennende å få jobbe med ungdom i andre verdensdeler, spesielt prosjektet Joint Media Initiativ som Tvibit gjennomførte på oppdrag fra Stiftelsen Signo. I tre afrikanske land fikk jeg jobbe med unge folk med ulike funksjonshemminger. Å holde filmkurs for blant annet døve og blinde var mildt sagt utfordrende, men det ble både fine filmer og fest til slutt.

Rundt 2011 begynte jeg å leke med tanken på å prøve meg som illustratør og designer. Tvibit trengte ofte plakater og flyers for å promotere ulike arrangementer og konkurranser, og det passet helt perfekt for en novise som meg. Jeg fikk muligheten til å leke meg med ulike uttrykksformer samtidig som jeg ble tvunget til å lære meg programvaren som jeg trengte å beherske for å kunne gjøre dette til en levevei. I 2015 ble jeg ansatt på HK Reklamebyrå basert på en portfolio nesten utelukkende med arbeider jeg hadde utført for Tvibit.

To år senere startet jeg min egen bedrift. Hvem vet hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg ikke hadde ramlet innom Tvibit for å låne utstyr i 2006? 

Hvordan var gamle Tvibit og hvordan ser du Tvibit idag?

Jeg sluttet i jobben som filmkonsulent i 2015, rett før Tvibit flyttet inn i den gamle brannstasjonen. Gamle Tvibit var først og fremst ungdomshus og helsestasjon. Nå er Tvibit som kjent mye større. Kjernen er den samme, men det er mange flere muligheter for koblinger på kryss og tvers av aldersgrupper og fagfelt. Det tror jeg er bra! Tvibit er en deilig smeltedigel for kreativitet, og det kjenner man med en gang man kommer inn døra.

Kan du fortelle litt om betydningen som Tvibit har hatt som kulturhus ift til byens kulturhistorie?

Jeg er oppvokst i Kabelvåg og tenker ofte at Tromsø er som et forvokst Kabelvåg, eller at Kabelvåg er som et mini-Tromsø. Begge steder får man en følelse av at folk vil skape noe, at de tør å ta sjanser og at de heier på hverandre underveis. 

Tvibit hadde allerede eksistert i 6 år da jeg flyttet til Tromsø, så for meg er Tvibit en helt naturlig del av byen. I dag ser jeg gamle og nye Tvibit-folk dukke opp på alle bauer og kanter, både i og utenfor kulturfeltet. Noen av disse ville kanskje valgt samme vei uavhengig av Tvibit, men det er ingen tvil om at Tvibit sammen med blant andre Kulta, Rådstua og Kulturskolen har bidratt til at Tromsø har et åpent og inkluderende kulturfelt. For Kabelvåg kunne man sagt det samme om Nordland kunst- og filmfagskole. Aktører som legger til rette for kreativitet er gull for samfunnet.

Hvilket forhold har du til den nye Tvibit?

Jeg har fortsatt å ta enkelte oppdrag for Tvibit og Den kulturelle skolesekken, både med film og med animasjon og typografi i tilknytning til film. Det er ofte bra energi i rommet når ungdomsskoleelevene skal utfolde seg med kameraet, og det er alltid gøy å være tilbake på gamle trakter. I tillegg er jeg av og til innom på lunsjkonserter eller foredrag og verksteder som er rettet mot folk i kreative næringer. Jeg blir alltid glad når jeg er på Tvibit!

Hva trenger du som kunstner i denne perioden under Covid 19?

Jeg skulle egentlig livetegne fra to konferanser i mars, men begge ble naturlig nok avlyst. Heldigvis hadde begge aktørene mulighet til å kompensere tapt inntekt. Det hjelper veldig på.

Som illustratør og designer er jeg heldig som kan jobbe hjemmefra og levere som før for de fleste typer oppdrag, noe som i utgangspunktet kan bety «business as usual». Utfordringen er at Covid 19 rammer mange bedrifter slik at kundegrunnlaget endres. Jeg håper derfor at statlige og større private aktører fortsetter å bestille tjenester fra de ulike kunstnergruppene. Jeg er i alle fall klar til dyst!

Hvordan kan Tvibit hjelpe både etablerte og unge kreative mennesker i denne perioden? Har du noe du anbefaler?

Jeg ser at Tvibit er mer tilstede på nett i disse dager. Det tror jeg er bra. Kanskje man sette opp nettmøter hvor man jobber med for eksempel et felles filmprosjekt eller en en felles tegneoppgave? Jeg tror det er viktig at man tilbyr et felleskap som ikke bare er en hashtag. Kanskje en større tilstedeværelse på nett til og med kan føre til at man når ut til nye grupper eller finner nye måter å jobbe på som man kan ta med seg videre?

Jeg hadde nylig en elev i praksis i bedriften min i en hel uke. Hun gikk på videregående i Bardufoss og kjente ikke til mulighetene som Tvibit tilbyr til unge i regionen. Dette kunne kanskje vært en gylden anledning til å prøve å nå ut til flere i distriktene?

Hvordan synes du at Tvibit skal utvikle seg i fremtiden?

Tvibit setter få føringer for hvordan ting skal gjøres, noe som kan virke forvirrende for mange i starten (meg selv inkludert). Samtidig gir dette grobunn for nye konsepter og nye måter å gjøre ting på. Tvibit har alltid endret seg etter de folkene som har vært involvert til enhver tid, og det tror jeg at det vil fortsette å gjøre. Derfor er det ekstra viktig å være bevisst på at de som ansettes har en variert bakgrunn slik at man gir rom for mangfold.

Det hadde vært fantastisk om Tvibit hadde hatt enda flere etasjer med billige kontorer til enda flere små bedrifter. Det tror jeg er mangelvare i byen.

Tusen takk!