Folk på Tvibit - Anette Tunheim Jakobsen

Tvibit er laget av mange forskjellige stemmer, en av de er Anette som har jobbet på Tvibit i mange år og har bl.a. bidratt til utviklingen av byen’s kulturlivet og elektronisk musikk miljøet både i Tromsø og Nord Norge, gjennom hennes tidligere rolle på Tvibit og Insomnia festivalen. Nå er hun tilbake i Vesterålen hvor hun opprinnelig kommer fra, for å forsette hennes liv og karriere innom kreativitet og kultur, etter 20 år at hun har bodd i Tromsø. Vi er så takknemlig at vi fikk lov å ha henne ombord oss Tvibit og vi gleder oss til hennes neste besøk.

I dette intervjuet får du vite litt mer om Anette, hennes utgangspunkter ift til musikk, musikk og kunst miljø i byen og hennes visjon om fremtiden av Tvibit. Bli med og les mere!

“For meg er musikk selve livet. Det er en måte å uttrykke seg på. Både gjennom egen musikk, men også gjennom det andre har skapt. Jeg har vokst opp i et særdeles musikalsk hjem med en far som var musiker. Noe av det beste vi kunne gjøre sammen var å gå ned i kjellerstuen for å høre på vinyl.

Under min reise med Tvibit og Insomniafestivalen har jeg vært så heldig å hatt mennesker som har hatt troen på meg. Jeg har fått tillit til å ta ansvar og gjøre det jeg tror er smart. Så kan man jo senere dømme om beslutningen var smart eller ikke (Anette ler). Det har vært mye frihet under ansvar, noe som har latt meg vokse mye som menneske. Dette er jo en del av kjernevirksomheten til Tvibit og miljøet. Folk skal kunne ta plass, føle seg trygg og få tillit, slik at de kan ta tak i ting de tror på og har lyst til å utvikle. Dette er også noe jeg har kjent på som ansatt.”

(Intervjuet og bilder av Alessandro Belleli med hjelp av Jonas Sivertsen, Tvibit) 

Lytt til Anette’s musikk prosjekt Taigatrost her:

Hvordan går det med deg i dag Anette?

Det går fint! Nå står vi jo midt i en liminal fase, altså mellom 2 verdener. Det var jo også temaet til CTM i Berlin (Anette ler). Jeg burde kanskje ha dratt dit inni mellom flyttingen og danset meg inn i en ny tilværelse. Men ja, det er en liminal fase. TIFF i år blir en form for overgangsrite inn i det nye. Det er egentlig ganske fint å avslutte mine nesten 20 år som innbygger i Tromsø med filmfestivalen. Det føles riktig!

 Kan du fortelle litt om deg selv, om din jobb og hvordan det har vært å jobbe i Tromsø?

Jeg flytter nå tilbake til hjemstedet mitt, Sigerfjord, som er ei lita bygd på Hinnøya. Her bodde jeg fram til jeg var ferdig med videregående skole. Jeg flyttet til Tromsø som student, hvor jeg tidlig begynte å jobbe med konserter og festivaler ved siden av studiet. Det har alltid vært et todelt løp for meg. På den ene siden tenkte jeg at det er bra med en utdannelse, mens på den andre siden har jeg alltid vært engasjert i arbeid innenfor kulturfeltet. Som student var jeg veldig aktiv innenfor konsertkonsulatet og det å arrangere konserter. Senere tok jeg over Insomniafestivalen, noe som resulterte i at masteroppgaven min ble utsatt (ler Anette). Samtidig fikk jeg også fast 100%-stilling på Tvibit i 2007. Så jeg ble aldri ferdig med mastergraden min.

 Det har hele tiden vært en slags ”learning by doing”-prosess mens jeg har bodd i Tromsø. Jeg har gått inn i saker hvor jeg har vært nysgjerrig, selv uten å ha kjennskap til tingene fra før. Man har gjort masse ”feil”, vært veldig mye ”etterpåklok” og funnet ut av ting underveis i prosessene. Dette har gjort at jeg har fått erfaringer som jeg har kunne tatt med meg inn i neste prosjekt. Under min reise med Tvibit og Insomniafestivalen har jeg vært så heldig å hatt mennesker som har hatt troen på meg. Jeg har fått tillit til å ta ansvar og gjøre det jeg tror er smart. Så kan man jo senere dømme om beslutningen var smart eller ikke (Anette ler). Det har vært mye frihet under ansvar, noe som har latt meg vokse mye som menneske. Dette er jo en del av kjernevirksomheten til Tvibit og miljøet. Folk skal kunne ta plass, føle seg trygg og få tillit, slik at de kan ta tak i ting de tror på og har lyst til å utvikle. Dette er også noe jeg har kjent på som ansatt.   

 Hva er ditt første minne på Tvibit?

Mitt tidligste minne fra gamle Tvibit var nok da jeg var innom for første gang for å snakke med Karl Kristian om Insomniafestivalen. Da var Tvibit et ungdomshus. Jeg tenkte først at jeg kanskje var blitt for gammel til å være der, men det var jeg jo ikke.  Det var vel så viktig for en 22-åring å komme innom for å ta tak i ting.  

Du er fra Vesterålen og har vært i Tromsø de siste 20 årene. Her har du jobbet i kulturfeltet og du skal nå tilbake til Vesterålen igjen. Hva tar du med deg videre og hva vil du savne når du drar?

 Jeg tar med meg en mentalitet som jeg har tilegnet meg gjennom alt jeg har gjort. Jeg har vært veldig heldig som har fått jobbet med så mange forskjellige mennesker fra ulike land og kulturer. Hvordan mentalitet man har med seg inn i det man gjør har veldig mye å si. Er man redd for å prøve noe nytt? Er man redd for omstilling? For å kunne utvikle noe nytt, så bør man tørre å gå inn i noe ukjent. Selv om dette kan oppleves som noe skummelt og usikkert. Jeg har erfart flere ganger at resultatet ofte blir noe positivt hvis man tørr å hoppe ut i det.  Jeg har møtt flere mennesker som er god på akkurat dette.

 Når man møter motstand er det viktig at man selv har troen på det man holder på med. Nettopp fordi man også skal få andre til å få troen på det man gjør. Det er veldig mye dette vi gjør i jobben vår. Hjelpe folk i å ha troen på seg selv og de prosjektene som de jobber med. Selv om andre kanskje ikke har troen eller bryr seg. Da er det viktig å ha en sterk mentalitet i det, samtidig som man tørr å være annerledes. På den ene siden har jo mennesker en flokkmentalitet, så man jobber jo for å bli akseptert av andre, men det er vel så viktig å akseptere at det er et mangfold. Man må få lov til å være forskjellig også. Det har jeg alltid forfektet i alt jeg har gjort. Det håper jeg på å ta med meg videre.

Det er viktig å tørre å feile også. Man lærer utrolig mye av dette. Skal man gjøre noe man aldri har gjort før, så må man nesten også regne med at man kan komme til å gå på trynet. Så får man heller ta lærdom av dette.   

 Det har skjedd ganske store endringer i perioden jeg har jobbet innenfor kulturfeltet. Nå har alle muligheter til å eksponere seg gjennom sosiale medier. Det man ofte ser her er veldig perfekt og fint. Man poster det først når man kan ting. Jeg synes at det er vel så viktig å få fram den prosessen hvor man ikke kan ting. At selve utviklingen også er greit. Skal man lære noe nytt, så må man også være dårlig i noe en stund. Det er ikke noe dumt i dette! Man må framelske den prosessen det er å være nybegynner og dårlig i noe. Det er slik det hele begynner.

 Man må ikke tenke at man må kunne alt perfekt fra første stund. Aldri blir man ferdig med å lære. Det er sunt å beholde sulten etter å lære nye ting og utfordre seg. Er du 40-50 år og har aldri stått på ski, så betyr det jo ikke at du ikke kan lære deg dette.

Dette er noe jeg er veldig opptatt av som småbarnsmor. Man skal lære seg å lære gjennom å leke, utforske og være nysgjerrig. At man også tar dette med seg inn i arbeidslivet som voksen og til man ikke skal jobbe mer. Det er det som holder motivasjonen og sulten oppe! Altså utviklingstrang. Vi lever i en verden hvor ting forandrer seg hele tiden og er avhengig av dette. Hvordan skal man holde seg i gang på en god måte og beholde trivselen? Dette er noe vi alle må utfordre oss selv på. Det er veldig lett å bli for komfortabel og dermed stoppe opp.    

 I det forrige intervjuet av ”Folk på Tvibit” ble det nevnt av Per Martinsen at det med komfort-sone er et slags uttrykksfengsel. Den ubehagelige følelsen man kan ha når man utforsker seg selv, men som er en viktig del av en kreativ uttrykksprosess. Altså at ingen er ferdige med å utvikle seg selv. Det vil alltid være mye man kan lære rundt det å feile i noe. Denne måten å tenke på kan være ganske befriende, både for seg selv og andre rundt.

 Det er veldig fint om man klarer å skape et miljø hvor det er akseptert at man tester ut ting før de er ferdige. At det også er rom for å kunne gi tilbakemeldinger. Dette er noe jeg har vært veldig opptatt av i prosjekter som Feedback Live og Feedback Studio. At det er en kultur hvor det er rom for å gi hverandre konstruktiv kritikk. Det er forskjell på å få dette, kontra at noen prøver å sable deg ned og fortelle deg at det du gjør er dårlig. Konstruktiv kritikk er jo ment for å kunne gjøre deg til et bedre menneske. Man kan gjøre dette sammen med partneren sin hjemme. ”Hei du, kanskje man skal la være å vaske ull sammen med håndklær neste gang?” (ler Anette). Ting blir bedre da! På samme måte som når man får en kultur for å kunne gi konstruktiv kritikk innenfor miljøet. Jeg tror det er bedre at man får høre det dersom det er rom til forbedringer. Prøv å gjøre det sånn og sånn. Hva om du strekker deg litt mer i denne retningen?

 Man må da også ha en kultur hvor folk aksepterer det å få konstruktive tilbakemeldinger, uten å verken ta det personlig eller på en negativ måte. Det er ikke alltid like lett å kunne skille mellom hvem man er som individ og det man jobber med. Ofte kan det man jobber med være en forlengelse av seg selv. Hvis man ser på handverket som en kraft utenfor selve personen, så kan det kanskje være lettere å ta i mot tilbakemeldinger på kunsten. At jeg kan si noe ut ifra mitt ståsted om for eksempel et foto du har tatt. At dette ikke er en bedømmelse av deg som person. Vi må huske på å utfordre hverandre hvis man skal kunne leve av kunst og kultur. Det er mange som jobber med dette feltet i verden. Skal man vinne publikum så må man fighte om oppmerksomheten.

 Men dette er jo en kjempemulighet, ikke sant? Man er avhengig av å ha et trygt og bra miljø rundt seg om man skal kunne koble seg på. Et miljø hvor man hjelper hverandre å bli bedre i stedet for å dra hverandre ned. Hvor man etablerer tillit og det er mulighet for konstruktiv kritikk.

Ja, det er også litt godt å kunne få kritikk av andre. At man har folk rundt seg som tørr å si ”nei, det her er ikke bra!” (ler Anette). I dag blir man allerede målt og kritisert gjennom antall ”likes” man har fått eller ikke. Men dette er også sunt. Det med kritikk er jo en balansegang man må kjenne litt på siden folk er veldig forskjellige og tar ting å ulik måte. Det er en kunst å drive med veiledning siden de menneskene man jobber med er så forskjellige.

Kan du si noe om hvordan du har bidratt inn i både gamle og nye Tvibit? Du har jo vært med å påvirke Tvibit slik det har blitt i dag. 

 Fokuset mitt har ligget på at folk skal føle seg invitert og ha muligheten til å kunne ta plass. I starten jobbet jeg mye med distriktene rundt Tromsø by. Her så man på metodespredning i forhold til hvordan man kan lage gode møteplasser og prosesser for å få ut idéer. At folk begynner å tenke på hva de kan gjøre i sin egen hverdag. Dette går jo veldig på selve ungdomssegmentet. Jeg jobbet mye med ungdomsrådet og ungdomskonferanser. Grunnidéen i disse var at vi ønsket å ha et samfunn hvor vi har aktive mennesker som bryr seg, og som har lyst til å ta i et tak. Hvis man ser på dette fra et demokratisk perspektiv, så er det jo viktig for samfunnet at man har våkne mennesker som engasjerer seg uavhengig av politisk ståsted. Det viktigste er at folk er på og bryr seg om hverandre, om det som skjer her til lands og utenfor landet. At disse menneskene har en reell påvirkningskraft. Og i forhold til de som ikke er myndige, så er det jo da viktig å ha en arena hvor de kan være med å påvirke, om det enten er gjennom for eksempel et ungdomsråd eller et elevråd. At folk føler at de blir hørt er jo en del av det å leve et meningsfullt liv. Det å kjenne på at man har innflytelse og påvirkningskraft. Dette har vært veldig viktig for meg. Både det rent menneskelige, men også gjennom kunsten eller aktiviteten man holder på med. Alt henger sammen og betyr noe. Man er en del av et større økosystem som utgjør vårt samfunn.

Kan du fortelle litt om hva musikk betyr for deg og hvorfor du velger å jobbe med akkurat dette?

For meg er musikk selve livet. Det er en måte å uttrykke seg på. Både gjennom egen musikk, men også gjennom det andre har skapt. Jeg har vokst opp i et særdeles musikalsk hjem med en far som var musiker. Noe av det beste vi kunne gjøre sammen var å gå ned i kjellerstuen for å høre på vinyl. Det er en utrolig glede man får av godt håndverk. Toner og rytmer skaper gode følelser. Musikk kan også hjelpe deg med å bearbeide følelser du sitter på. Man kan ha en hel katalogbase med musikk man liker, men man lytter aldri på det samme hver dag. Man hører på det som matcher hjernen og den tilstanden man er i der og da. Som for eksempel i mørketida eller om sommeren. Dette forlenger på en måte følelseslivet på et vis. En form for terapi rett og slett. Jeg tenkte faktisk på dette sist under Insomniafestivalen, hvor man danser i flere timer... og... hvorfor gjør man egentlig dette? (ler Anette). For meg er jo bevegelse veldig viktig for at jeg skal trives. Jeg er et veldig aktivt menneske som må bevege meg. Jeg kan ikke sitte i ro! Da hadde jeg blitt ulykkelig! Det å gå på klubb gjør det samme for meg som en lang fjelltur. Hjernen min får slappe av med at jeg får lov til å meditere til noe. Og at man gjør dette litt universelt med masse forskjellige folk gjør det enda bedre siden vi er sosiale skapninger. Det er rett og slett en rekreasjonsform som jeg ikke kan leve uten!

Det som hadde vært vanskeligst for meg måtte vært å miste hørselen. Hvordan skulle jeg overlevd uten å kunne lytte? Da håper jeg i så fall at jeg hadde hatt så god hukommelse at jeg kunne husket hvordan ting hørtes ut. Musikk beveger hele mennesket. Virkelig! 

 Du har jo vært en del av og ledet Insomniafestivalen i flere år. Kan du fortelle litt om elektronikamiljøet i Tromsø? Har du og Tvibit vært en del av dens utvikling i det lokale miljøet?

Jeg husker at jeg i begynnelsen var veldig fascinert av hvor mye utrolig bra musikk som kom fra Tromsø, historisk sett. Jeg er jo litt yngre enn de som har holdt på fra starten, som for eksempel Biosphere de lokale grandparents of techno. Jeg husker at jeg var veldig fascinert av at man kunne holde på med en uttrykksform som man kanskje tenker er mye mer urban. Med tanke på at musikken ble framført på klubber i byer under en helt annen setting.

Samtidig som man har sittet her oppe veldig i periferien og kokt det sammen. Og hvordan foregår dette? Da tenkte jeg at det kanskje handlet mer om noe som er universelt i oss. Med tanke på behovet for rytme... at vi er jo egentlig rytmiske skapninger. Så er det jo det med å skape noe som er så nytt. Dette var noe som vi virkelig forsøkte med Insomniafestivalen. Å ta tak i noe som var nytt og på vei et sted.

 Navnet på festivalen kommer jo ikke bare av at vi i Tromsø har problemer med å sove når det er mørketid eller midnattsol, men også det at man prøver å holde seg våkne i forhold til hva som skjer i miljøet. Vi var veldig på i forhold til dette med ny teknologi og hvordan det påvirker oss. Også med tanke på hvordan man lager musikk, hvordan verktøy man bruker for å skape lyd og for å framføre dette. Alt dette kokt i hop var spennende å følge med på.

Jeg har alltid vært veldig fascinert av nerding på høyt nivå. Det at folk går veldig dypt i materien. Dette har vært litt problematisk med tanke på at man har holdt på med noe som kanskje ikke alle synes er like kult (ler). Men det er likevel viktig å ha arenaer hvor man får lov til å leke og teste, prøve og feile. Hvor man kan gjøre bestillingsverk, jobbe med noen som du kanskje ikke hadde trodd at du kom til å jobbe med, spille på en litt rar venue, prøve å sende lyden til et sted.. Det er viktig at man har arenaer hvor man får lov til dette. Insomniafestivalen er og har jo vært et slikt sted.

Det at man har jobbet med en nyere kulturarv som er viktig for byens identitet, er også noe som man har hatt i bakhodet i arbeidet med festivalen. Hva er Tromsø? Det er jo hit man kom før man skulle på polekspedisjon. Så byen er veldig ”adventures”, altså en eventyrlysten plass for de barske som tørr å bo i et slikt hardt miljø. Nå er jo Tromsø blitt særdeles komfortabel, så folk kjenner kanskje ikke så mye på det lenger (latter). Men jeg tror at byen på en måte har og vil tiltrekke seg mennesker som kanskje er litt mer nysgjerrig enn andre. Ut i naturen, utfordre elementer på havet eller på land. Toppturmiljøet har jo eksplodert i forhold til folk som liker å begi seg ut på ganske røffe turer. Jeg mener at summen av alle disse elementene gjør det spennende å bo og være her. Fordi man både kan ha den superurbane livsstilen på den ene siden, hvor man kan gå å klubbe på kvelden, mens man på den andre siden kan legge seg i et telt på Kvaløya (ler).     

En liten digresjon i forhold til det du snakket om å være interessert og nysgjerrig i noe som ikke alle finner like interessant. Vi var en liten gruppe med venner fra en liten bygd i alpene som var veldig interesserte i elektronika-musikken som ble laget i Tromsø. Det var mye musikk fra nord som fant veien til Italia og Alpene. Vi var ikke så mange i denne vennegjengen, men vi var veldig nysgjerrige og fascinerte på hvor denne musikken kom fra, og ikke minst hvilken kreativ prosess som lå bak musikken. Vi ble nok sett på som weirdos av andre folk i hjembygda siden en så liten gruppe mennesker hadde så stor fascinasjon for denne type musikk. Vi fulgte med på utviklingen av sjangeren, selv om vi var langt unna dere.  

 Jeg tok over Insomniafestivalen i 2006. Året etter begynte vi å danne et nettverk med andre festivaler som jobbet med det samme som oss. Vi begynte også å jobbe med festivaler i Europa, Nord-Armerika og Sør-Amerika. Dette har vært helt essensielt for både min egen og festivalens utvikling. Til syvende og sist blir miljøet for lite i Tromsø. Man trenger da andre sparringspartnere der ute. Også med tanke på denne kunstformen, hvor regler er til for å brytes.... Hehe! Regelen er at ting skal gjøres litt feil og at man må pushe grenser hele tiden! Da må man også utover sine egne grenser. Det er også særdeles verdifullt å få tilbakemeldinger fra andre kulturer på det man jobber med. Samtidig som man da føler at man står sammen som et større community rundt noe, som også jobber for de samme verdiene. Det å jobbe over grensene er virkelig et fredsprosjekt. Jeg har stor tro på å jobbe med kultur på tvers av land, kulturer og gjerne med folk som har litt ulike politiske meninger. Det er virkelig dette som kan få oss til å stå sterkere sammen som samfunn! Det er en sykt potent drivkraft i det! Det er også med på å åpne opp og skape dialog som vi trenger. Vi trenger å nærme oss hverandre, ikke sitte på hvert vårt sted. 

Ja, klart! Det med å kunne danse til musikk fra ulike steder og kulturer. Empatien som skapes på dansegulvet er noe sterkt. Dans kan jo være politisk sånn sett og være med på å skape en kraftig emosjonell tilkobling mellom mennesker. Dans kan gjøre det mulig for oss å bevege seg mellom tanker og idéer.

 Til syvende og sist så handler alt mellom et søk om å bli elsket og det å elske noen. Det å stå flere folk sammen og kjenne på kjærlighet, tror jeg har stor effekt på mennesker. Da kan man stå opp på mandagen etterpå å tenke yes, livet er verdt å leve!

Hva tror du om framtiden til Tvibit og hva skulle du ønske skjedde? Tvibit har jo 20års jubileum i år. 

The future is now! Tvibit må fortsatt være åpen og inkluderende, jobbe for mangfold, og fortsette med å la kulturene få lov til å vokse og utvikle seg. Tvibit er først og fremst en viktig tilrettelegger og arena, men også en slags advokat for det frie kunst og kulturlivet. Hva det enn måtte bli. Vi har en stor satsing på musikk og ungdomssegmentet, men det er x-faktoren som alltid er spennende! Det at man nå legger mer og mer til rette for kreativ teknologi. At man har mulighet til å være en påvirkningskraft og legge til rette at folk kan skape sin egen jobb og leve av dette. Man kan jobbe med innovasjon og skape produkter som ikke finnes andre steder i verden.

Jeg tror at siden man bor så langt unna, så kan dette være med på å få folk til å måtte tenke nytt og skape noe som verden trenger. Sett i et større perspektiv; skal vi kunne bo her oppe, så må vi ha noe man kan leve av. Vi trenger verdiskaping. Vi trenger et mangfoldig privat næringsliv. Viktige grunnpilarer i forhold til at et samfunn skal kunne fungere og være bærekraftig. Jeg tror at det er viktig at man har ei stor petriskål, eller teste- og feile- arenaer om du vil. At dette kan være en veldig stor pådriver for innovasjon og igjen bidra til noe nytt eller videreutvikle det som fungerer. Så skal man selvfølgelig også sørge for at mennesker har fritidsaktiviteter og fysiske møteplasser. Alt dette henger sammen. Skal man tenke litt stort på dette, så må man tilrettelegge for det skapende mennesket. I stor skala, fortsette med det man allerede gjør, men kanskje gjøre enda mer!

Bør man utvide Tvibit som hus? 

Jeg håper at Tvibit får lov til å bygge ut på ett eller annet tidspunkt i framtiden, slik at vi får plass til flere folk og virksomheter. Men i mens Tvibit venter på den muligheten, så håper jeg at de som driver med eiendom i Tromsø kan legge til rette for at unge start up – bedrifter har et sted å være. At man kan leie lokaler til å for eksempel ha et lite kontorfelleskap, lydstudio eller atelier. Tromsø har i dag et kunstakademi, men har ikke så mye plass for kunstnere å jobbe. Vi trenger flere atelier, utstillingsrom og flere små lydstudio! Rett og slett flere kreative arenaer. Dette er noe som er med på å gi identitet til byen. Samtidig som det gjør det enda mer attraktivt å bo her og kan gi flere lyst til å flytte til Tromsø. Dette er med på å sørge for innovasjon.

Det er klart! Jeg har noen venner, Matteo Menapace og Aimee Johanan, som kom fra London til Tromsø for å gjennomføre noen workshoper. De ble veldig fascinerte av byen siden det var rom til å være kreativ og skape noe. Samtidig som de fikk fred og ro fra Londons hektiske hverdag. Kulturmiljøet i Tromsø er ganske åpent og inkluderende. Det er lett å komme i kontakt med mennesker og bli kjent med andre som driver med det samme. Man kan virkelig konsentrere seg om kunsten! Flere art residences i byen hadde vært veldig fint. 

Ja, kunstarenaer er noe man burde satse mye mer på. Det er allerede dyrt å leve i Tromsø, så det er jo kjempeviktig at man har plasser hvor folk kan bo. Noe jeg er redd for, er om det skulle bli for kostbart i byen. Det kan ekskludere en del yrkesgrupper som er i startfasen og som kanskje ikke har så god inntjening i utgangspunktet. Skal man starte bedrift, så tjener man ikke så mye i starten. Vi er nødt til å gjøre noe prisdifferensiering eller regulering i subsidiering slik at bedrifter i startfasen kan være her. 

Markedet er ikke så stort lokalt. Det hadde derfor vært fint med mer investorvilje til å gå inn å støtte nye bedrifter og kulturentreprenører. Det vil gi en grovbunn som er viktig. Sørger man for litt aktivitet, så kommer det mer aktivitet. På samme måte som når man sår frø i et blomsterbed. For det første så må vi starte med å så frøene, men også hjelpe dem med å vokse. Dette må vi gjøre sammen gjennom tilrettelegging. Man må bare skjønne at alt henger sammen. Et holistisk perspektiv, altså man må se det store bildet. Man kan ikke bare jobbe med én ting, fordi den ene tingen er avhengig av så mange andre ting. At man ser på byen med et slikt syn.

Tvibit alene fungerer ikke, det er jo bare et hus. Det som gjør Tvibit er alle folkene som er her. Dersom man ikke tar vare på folkene, ikke lytter til dem, ikke tilrettelegger og ikke skaper et miljø hvor man trives sammen, så vil dette heller ikke fungere. Alle er avhengige av hverandre. Man har ikke godt av å kun fokusere på én ting. Man må se totalen hele tiden mens man beveger seg framover. Jeg håper at vi i nord står i lag og samarbeider, i stedet for å fighte om de samme midlene. Vi må tenke at alle har godt av at alle har det bra. Det hele henger sammen.

Det er et kjempeviktig poeng! Det handler om å skape trygghet. Man er sterkere når man står sammen om noe.

Et siste spørsmål. Nå som du er på vei videre inn i nye eventyr, er det noe som du kommer til å ta med deg videre fra Tvibit og Tromsø by? Er det noe spesielt som du ser fram til? 

Det jeg kommer til å savne med Tvibit er nettopp det at man har et så fantastisk miljø samlet på et hus. Det at man kan gå på jobb og møte så mange fine mennesker hver dag. Jeg kommer til å savne folk først og fremst, men også energien som byen har. Det har blitt en veldig fin utvikling i Tromsø. Folk samarbeider enda mer enn hva de gjorde før. Det håper jeg kommer til å fortsette og vokse. At man får enda mer fart i ting. 

Men i forhold til Vesterålen så gleder jeg meg veldig til å komme tilbake. Jeg kjenner at jeg står og tripper i forhold til at jeg er nysgjerrig på hva folk holder på med. Jeg gleder meg veldig til å reise rundt og få litt oversikt over hvem disse menneskene er, hva de har lyst til å gjøre og hva som er behovene. Så håper jeg at jeg kan få være en katalysator for å få i gang og utvikle nye prosjekter. Målet mitt er at Vesterålen skal være et flott sted å bo og en bra plass å jobbe med kultur. At man har et godt samfunn og et bra tilbud. Hva er meningen med livet egentlig? Det er jo å trives som menneske og skape mening der man er. Jeg har veldig tro på kultur som en god samfunnsbygger og samfunns driver. Man er med på å utvikle samfunnet rundt seg. Vi er jo alle rytmiske og uttrykksfulle skapninger, så det er jo dermed viktig at man får utløp for det. At man ikke brenner inne med noe. Målet må jo være at flest mulig mennesker i verden skal ha det bra, til syvende og sist. Hehe!

Takk for et hyggelig intervju og samtale Anette!